There's a first time for everything..

Etter et utrolig press fra alle kanter, forventninger som ikke ligner grisen og et ganske sykt samvittighetsspill gir jeg opp og lager meg en blogg. Who would have thought? Vel, her er jeg i alle fall. Kanskje er det feber-rusen.


Jeg er da altså syk. Eller forkjøla i det minste. Carl Anders, min kjære nye roomie, har gitt meg en c-vitamin kur som sikkert kunne drept en elefant, og det er øyeblikkets status. Jeg er rusa på c-vitaminer. Ellers så har jeg hatt besøk av mamma i noen dager denne uka. Hun og ei til fra jobben var på kurs her i byen fra mandag til fredag. Så da har jeg fått noe moderlig omsorgs-påfyll, har fått hjemmelagde bakeverk i fryseren og pakke-kalender som jeg skal begynne på i morra. Jeg er med andre ord godt rustet for de neste tre ukene. Advent er gøy og alt det der, men det er jo litt stress og, eller? Uansett: Mamma tok med meg og Sara på teater på onsdag. Vi så "Jul i Prøysenland". Ikke spesielt bra. Litt krampeaktig form for julestemning, men for all del, julestemning er julestemning? Når mamma dro på fredagen tok det meg ca tre sekunder å bli syk. Eller forkjøla. Så i helga har jeg rett og slett vært hjemme og gjort ingenting. Var i byen med Elise en liten tur på lørdag, og det var jo veldig koselig. Så på kvelden var Calle og meg utrolig rebelske og hengte opp julestjernene i vinduene. En dag for tidlig!! Men se så fint da...


Nå er det da søndagkveld, og vi har sett tre filmer idag:

1. Grey Gardens, en noe underholdende men skremmende "dokumentar" og Jackie Onassis' noe spesielle slektninger. En kusine med sin mor som bor i et stort hus uten evne å ta vare på det. En skremmende film for oss som har et slags mareritt om å ende opp med å hver dag snakke om alle ting vi kunne gjort, men aldri gjorde.


2. Love Actually, eneste julefilmen vi har. Vi dro ut sovesofaen og gråt en skvett opp i skåla med Sagnomsuste biter og Julemarsipan. Hugh Grant er kongen av romantiske komedier, Rowan Atkinson er en parodi uansett hva han gjør og Colin Firth er søt. Han lærte seg portugisisk liksom, bare på grunn av henne. Sukk. Så romlemantisk.


3. Natural Born Killers, en av mine absolutte yndlingsfilmer. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men det er noe med den filmen. Digger både Woody Harrelson og Juliette Lewis, og i denne filmen er de dritkule. Robert Downey Jr. spiller morsomt og Tommy Lee Jones er, som alltid, fantastisk. I tillegg til alt dette så har filmen et fantastisk soundtrack med alt fra Leonard Cohen til Jane's Addiction. Også står jo Tarantino bak storyen. Bland godt og la hvile, hva blir da dette? Jo, en av mine yndlingsfilmer.

Her om dagen var jeg på Kremmerhuset. Der hadde de en spade med et rundt, rosa håndtak. "Dame/homospade" stod det utrolig nok på den. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. Jeg mener, seriøst? Hvorfor kan man ikke bare kalle en spade for en spade?

Og med det avslutter jeg dagens. Good night and good luck...