fredag 15. januar 2010

I'll medicate your blues away!



Jeg fryser ikke lenger! Tror det betyr at jeg har blitt frisk. Siste ti dagene har handla om kvalitet. Jeg har vært masse på kino, jada, jeg skal fortelle mer om det. Vet dere elsker mine kvasi-saklige-filmvurderinger der jeg ikke klarer være noe annet enn subjektiv og spytte ut superlativer og youtube-klipp. Jeg har også sovet masse, spist masse ute, klipt meg, kjøpt flybilletter til Berlin, fylt opp sparekontoen min med jule-lønna så jeg har lommepenger i Berlin, kjøpt stort verdenskart og stort kart over New York så jeg kan drømme meg bort enda mer, meldt meg inn i Bokklubben og bestilt meg nerdete velkomstbøker type Sjokkdoktrinen og Superklassen, kjøpt billetter til Pony the PirateSamfundet i morra, fått ordna meg jobb som kinovakt under Kosmorama und zu weiter..





mandag fjerde januar totusenogti

Noen som visste at jeg gledet meg til denne filmen? Noen som kan se for seg at jeg ble ekstatisk over å få gratisbillett til førpremieren? Og ja; den var råkul. Kim Bodnia er min helt, Kristoffer Joner kan det der med å velge roller, Anders Danielsen Lie som gangster er hysterisk, Død Snø-gutta er fantastiske, Bjørn Sundquist i sin mest naturlige rolle hittil og i det hele tatt. Norsk gangsterkomedie? Bedre enn noensinne forventet.



onsdag sjette januar totusenogti
Miraklet i Lourdes

Hallvar spurte om jeg ville være med på kino. Vi valgte den smaleste filmen i den minste salen. Som herr Witzø sa etter filmen: "Det kunne vært en kul kortfilm." Og det kunne det. Case closed.

Trailer dubba på italiensk. Hvorfor ikke?



mandag ellevte januar totusenogti
Up In The Air

George Clooney i hovedrollen, Jason Reitman i regissørstolen. Resultatet er en utrolig god film. Clooney spiller Ryan Bingham, en kynisk mann i femtiårene som jobber med å reise rundt og si opp folk. Han har 320 reisedager i året og ingen nære relasjoner. Men så blir han satt på bakken og opplært i å si opp folk via webkamera i stedet. Kostnadseffektivt. Har du mulighet, se den. Nydelig.




onsdag trettende januar totusenogti
Where The Wild Things Are

Linda og meg rusla ut på Rosendal Kino, meldte oss inn i Trondheim Filmklubb, satte oss i den iskalde kinosalen med det skeive gulvet og så førpremieren på Where The Wild Things Are. Vi lo kjempemasse og hiksta på innpust. Så nydelig, så rørende, så gjenkjennelig. Spike Jonze har laget en film fra et barns ståsted. Han har fanga alt. Barns rettferdighetsoppfatning, som voksne rasjonelle mennesker som oss ikke kan vedkjenne, utbrytertrangen vi kanskje kjenner på i blant, den helt ærlige oppfatningen av at en selv er universets midtpunkt, noe vi lærer å le av når vi blir voksne, alt har Jonze fått med. Det er virkelig fantastisk. Har ikke sett den med norsk tale ennå, men vil tro at den er absolutt best i originalutgave. Sjekk også ut soundtracket!





Blogglisten

1 kommentar:

Marte sa...

Tror jeg sa det på lørdag med er usikker på hvor seriøst det kunne ha virket grunnet diverse promiller... Det bildet med bare føttene i speilet, det er helt nydelig! Jeg ønsker meg det på veggen min. Vi kan bytte, så kan du få stolen min, haha! ;)